Ukas dyr: Sverddrager

Her om dagen fant jeg bilde av en fisk jeg selv har i akvarium, i en av bøkene til Charles Darwin.

Figur fra den første danske utgaven ”Menneskets avstamning og Parringsvalget”, utgitt i 1875. Reproduced with permission from John van Wyhe ed. 2002-. The Complete Work of Charles Darwin Online.

Det er ikke noe særlig godt bilde, antakelig fordi tresnittet ble laget ut fra døde museumseksemplarer (jeg tror ikke det hadde kommet levende sverddragere til Europa på 1870-tallet). Likevel synes jeg det var litt morsomt å se hva selveste Darwin skrev om disse fiskene som jeg selv ble kjent med allerede som akvarieinteressert gutt på 1980-tallet.

Sverddrageren har navnet sitt etter den lange utveksten – sverdet – på hannenes halefinne. Det var dette sverdet som interesserte Darwin: Hos Hannen (…) er den nederste Rand af Gatfinnen udviklet til en lang Traaddannelse, der, som Dr. Günther meddeler mig, er stribet med straalende Farver. I denne Traaddannelse er der ingen Muskler, og den kan aabenbart ikke være Fisken til nogen direkte Nytte.

Dette skrev han i boka The descent of man, and selection in relation to sex fra 1871 (sitat fra den danske utgaven fra 1875). Boka bygget videre på den enda mer berømte Artenes opprinnelse fra 1859. Descent of man… er vel mest kjent for at Darwin her argumenterer inngående for at mennesket stammer fra apene. Men det var i den samme boka han lanserte den viktige ideen om seksuell seleksjon: At noen egenskaper hos dyr skyldes at de øker sjansene til å få parret seg, for eksempel ved at de imponerer en potensiell make eller skremmer bort rivaler. Det forklarer flotte, men upraktiske anordninger som påfuglens hale – og sverddragerens.

Sverddragerne mine stammer fra Oaxaca i Mexico.
Foto: Andreas Tjernshaugen

Nyere forskning bekrefter at sverddragerhannene har sverd fordi hunnene foretrekker det. Sverdet er såpass upraktisk at sverddragere som lever sammen med farlige rovfisker ikke kan koste på seg alt for store sverd (de med lengst sverd blir spist opp…). På tryggere steder utvikler hannene større haleprakt sammenlignet med kroppslengden.

De røde sverddragerne du kan kjøpe i en hvilken som helst dyrebutikk er en fremavlet variant. Fargene på disse fiskene avspeiler hva folk foretrekker. Ville sverddragere, derimot, er grønnlige med forskjellige fargetegninger, og hannenes sverd er pyntet med svarte og gule striper. Fargene er et kompromiss mellom behovet for kamuflasje, og behovet for å bruke tydelige fargetegninger til å signalisere til andre sverddragere at de er sunne og sterke individer som er verdt å parre seg med.

Mine egne sverddragere (de på bildet) stammer fra fisker som ble fanget i delstaten Oaxaca i Mexico for ti år siden. Avkommet har siden blitt spredd blant interesserte akvarister i flere land. De har fortsatt tilnærmet samme fargetegninger som de ville fiskene.

Uansett fargevariant er sverddragere fine akvariefisker (les mer på det utmerkede nettstedet Akvaforum). De er flotte å se på, og de formerer seg villig i akvarier. Ungene fødes levende, og kan ta vare på seg selv fra begynnelsen. Hannenes evige tilnærmelser til de som regel mer avmålte hunnene, skaper liv og bevegelse i akvariet (et fast glansnummer er å svømme baklengs!).

Da er du også vitne til et skuespill som har interessert biologer lenge og som fortsatt gjør det. Den amerikanske fiskeforskeren Eugenie Clark skrev i memoarboka Dame med spyd (som kom ut på norsk i 1957, og som jeg leste med stor glede en gang på 80-tallet) om sin forskning på parringen hos sverddragere og deres slektninger:

”Hva er det du driver med? En Kinsey-rapport om fisk” spurte mine venner meg.

Allerede på 1920-tallet viste det seg forøvrig at hybrider (krysninger) mellom sverddragere (Xiphophorus helleri) og enkelte varianter av den nære slektningen platy (Xiphophorus maculatus) var disponert for kreftsvulster som ligner hudkreft hos mennesker. Derfor brukes disse fiskene også i forskning på hudkreft. Du kan lese mer om denne forskningen (og om fiskene) hos Xiphophorus Genetic Stock Center.

Sverddrager betyr forresten en som drar sverd. Navnet har ikke noe med drager å gjøre!

Ukas dyr: Myrsnipe

Foto: Wikimedia Commons

Denne vakre lille fuglen har jeg truffet to ganger den siste uka. Først på stranda rett nord for Frederikshavn hvor jeg så en flokk på 20 stykker. De gikk og rotet i mudderet etter smådyr med de spisse nebbene.  Den danske stranda var nok bare en rasteplass på trekket sørover.

Tilbake i Norge traff jeg rundt 15 myrsniper som satt og hvilte på steinene ved utsiden av Jomfruland. De satt ved sørspissen av øya, og samlet nok krefter til å krysse Skagerrak. Neste stopp er antakelig Skagen, eller kanskje stranda rett nord for Frederikshavn…?

Snipene er på vei fra hekkeplassene på myrer i Norge og resten av Nord-Europa til vinteropphold ved sjøen i litt varmere trakter. Hundretusenvis av myrsniper reiser på kryss og tvers over Europa hvert år. Noen overvintrer langs kysten av Vest-Europa mens enda flere tar en ordentlig sydentur til Middelhavet.

Trekket skjer for det meste i august/september så de jeg traff tilhører fortroppen. Kanskje er det fugler som har mislyktes med å fostre opp unger, og derfor står fritt til å fly sørover?

De årlige vandringene til millioner av fugler rett over hodene våre er et naturfenomen som aldri slutter å fascinere meg. Fugletrekket hver høst og hver vår er dessuten en super sjanse for oss fugleinteresserte til å se arter som ellers holder til i andre områder.

På turen til Jomfruland så jeg også noen ordentlig arktiske arter: Polarsnipe, tundralo og lappspove. Rart å tenke på at disse fuglene som klekkes ut aller lengst nord, også kan treffes i tropiske områder. Noen av polarsnipene trekker faktisk helt til Sør-Afrika eller Australia.

Ukas dyr: Løve

Foto: Andreas Tjernshaugen

Tusenvis av nordmenn har oppdaget det før meg, men likevel: Det er spennende å kjøre bil med løver like ved siden av. Selv om det skjer blant danske furutrær. 

Det var fôringsdag i Løveparken i Givskud Zoo i dag og den største hannen og hunnen lå under et tre og voktet på dyrekadaveret de hadde fått. Buskaset var for tett til at jeg fikk gode bilder av dem. De yngre dyra var lettere å se. De lå enten i terrenget rundt og ventet på tur, eller streifet omkring.

Løvinnen på de to øverste bildene viste sterk interesse for sikkerhetsslusen vi kjørte inn gjennom...

For min del ble besøket i Løveparken høydepunktet på Danmarksferien (andre i familien vil nok holde en knapp på Legoland og svømmebasseng).  

Derfor kårer jeg løven til ukas dyr! Det skjer i knivskarp konkurranse med svarthalsdykkeren. En nydelig fugl som jeg aldri har sett før. Nær utløpet til Vejle Å fikk jeg øye på to familier med småunger. Dykkerne er vakre fugler, og et veldig søtt trekk er at de voksne frakter ungene på ryggen. 

Redd gaupa vår!

Det kommer stadig rapporter om folk som ser gaupe på Nesodden. Etter hvert er det også flere som har fanget de flotte dyrene med kamera. Her er en filmsnutt av gaupe på besøk i en hage sentralt på Nesodden.

Dessverre har jeg ikke fått sett noen gaupe selv ennå, men jeg håper! Så mye rådyr som vanker utenfor huset vårt, bør sjansen være til stede.

Gaupe-entusiasten Harald Weedon-Fekjær har tatt initiativ til en underskriftsaksjon mot gaupejakt her i Follo. Argumentene i Haralds brev til kommunen og lokalavisen Amta er gode: Begrunnelsen for gaupejakt i Norge er å begrense konfliktene med sauenæringen. Her i Follo har vi ikke det problemet, og bør ta et skestra ansvar for å gi plass for dette flotte dyret. Gaupene er ikke farlige for mennesker, de bidrar til å holde den store rådyrbestanden vår i sjakk og de fleste som bor her er glade for muligheten til å oppleve gaupe i nærmiljøet.

Jeg har skrevet under og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

Født til sjef?

For litt siden oppdaget jeg at akvariebøkene har gitt meg helt feil inntrykk av en av de vanligste akvariefiskene.

Palettciklider, noen fargerike og familiekjære små hissigpropper fra Nigeria og Kamerun, er blant favorittfiskene mine. I fjor skrev jeg litt om familielivet til palettciklidene i akvariet hjemme hos oss.

Kort etter dette døde familiefaren (jeg er redd kona hans bidro med aktiv plaging mot slutten), og enkefruen ble gitt til en dyrebutikk da ungene ble selvstendige. Ungfiskene har jeg fortsatt, de vokser fint til og har fått flotte fargetegninger.

Her om dagen oppdaget jeg en 14 år gammel vitenskapelig artikkel om ville palettciklider som ga meg litt hakeslipp (strengt tatt handler artikkelen om viltfangede fisker observert i et gigantisk akvarium på 6000 liter). Den første overraskelsen var at slett ikke alle ville palettciklider lever i kjernefamilier hvor to foreldre passer barn sammen, slik man gjerne ser i hjemmeakvarier. Enkelte hanner etablerer harem med flere hunner - og dessuten to-tre andre hanner som får lov til å slå seg til innenfor reviret. Disse underlegne hjelperhannene gjør en stor innsats for å forsvare reviret og haremet mot rovfisk og konkurrerende hanner. Til gjengjeld får hver av dem sjansen til å bli fedre til en liten andel av yngelen som oppfostres der. De fleste småtassene er likevel avkom etter sjefen sjøl.

Så langt ble jeg bare litt overrasket. Mer forbløffende var det å lære at det kun er palettciklide-hanner med røde gjellelokk og rød strupe som etablerer harem! De underlegne hjelper-hannene, derimot, har alltid gule gjellelokk og gul strupe (også disse kan ha rød mage). De forskjellige fargevariantene blant palett-hannene er altså ikke bare geografiske eller tilfeldige variasjoner slik akvariebøkene gir inntrykk av.

Disse fargetegningene viser seg lenge før fiskene er store nok til å etablere territorier, og forandres ikke senere. Forskerne tar det som tegn på at det sannsynligvis er genetisk bestemt hvilken av typene en hannfisk tilhører. Født sånn, ikke blitt sånn, altså. Begge sortene palett-hanner kan foresten danne varige parforhold med en enkelt hunnfisk. Men der det oppstår haremliv har de altså forskjellige, antakelig medfødte roller.

Jeg måtte selvsagt sjekke palett-ungdommene i mitt eget akvarium. Det viser seg at begge fargevarianter er representert blant hannene! Det er litt overraskende, for observasjonene som gjengis i artikkelen fra 1997 tyder på at det kun er hanner av den røde fargevarianten som får røde sønner. Men bildene av den avdøde faren til mine ungfisker viser bestemt gule gjellelokk og lys strupe.

Nå spekulerer jeg - kanskje det lar seg gjøre å etablere et slikt palettciklide-harem i et romslig akvarium? Altså med en rødstrupe-hann, noen hunner og et par gulstrupehanner? Det hadde vært morsomt å prøve.

Det er forresten ikke sikkert at palettciklidene man får kjøpt i dyrebutikker viser akkurat samme adferd som de viltfangede fiskene forskerne studerte. De fleste av butikkfiskene stammer fra svært mange generasjoner av akvariefisker, og instinktene kan ha blitt påvirket av generasjoner med kunstig utvalg. Oppdretterne har neppe vært oppmerksomme på at fargetegningene har så tett sammenheng med fiskenes adferd, i hvert fall ikke før de siste årene. Hvis avlsdyrene har blitt valgt ut etter fargetegninger, kan det kanskje tenkes at man ufrivillig har avlet fram spesielle adferdstrekk?

Rekkehus for gråspurv

Snekret denne sammen med ungene her om dagen. Oppskriften fant jeg her. Nå spørs det om noen vil flytte inn...

Økorock...?

De nørske arrangørene av kampanjen Earth Hour har lagt ut et par Spotify-spillelister de foreslår som lydspor til timen i mørket. Den symbolske markeringen for jordas klima skjer verden over lørdag 26. mars.

Jeg må innrømme at nyheten fikk meg til å grøsse litt. Sist jeg hørte klimamusikk var det radbrekkingen av Midnight Oil's "Beds are burning" som ble lansert som kampanjesang av miljøaktivister foran toppmøtet i København i 2009. Sikkert velment, men musikken var ordentlig fæl synes jeg.

Men spillelista med "økorock" er hyggelig nok, den, variabel men med en god del fint. Det er en metal-variant også. Ikke helt min kopp te.