lørdag 26. desember 2015

Mine bokfavoritter 2015

Her er de tre bøkene som gjorde sterkest inntrykk på meg i 2015. Alle tre er sakprosa, og bare en kom ut i år. 

---

David George Haskell
The Forest Unseen: A Year's Watch in Nature

I denne uvanlige boka fra 2012 skriver biologen David George Haskell vidsynt og vakkert om livet i skogen, med en kvadratmeter skogbunn i Tennessee som utgangspunkt. 

Noen bøker roses som «umulig å legge fra seg». Med denne var det motsatt. Jeg nøyde meg med noen få sider av gangen, og lesingen gikk i rykk og napp. Likevel gjorde boka dypt inntrykk. Jeg kan egentlig ikke huske å ha lest bedre naturskildringer enn dette. Her får en mengde naturvitenskapelige faktaopplysninger være med på å bygge opp poetiske naturskildringer og storslåtte, overraskende perspektiver på livet i skogen. Sammenvevingen av det hele til korte, innholdsrike kapitler er litt av en prestasjon, og språket er veldig mye vakrere enn man venter fra en som skriver om faget sitt. Forfatteren er høyst til stede i teksten, men han er ganske tilbakeholden med opplysninger om sine umiddelbare tanker, følelser og reaksjoner. I stedet er det presise, levende beskrivelser av hva han ser og hører som får dominere, sammen med biologens forklaringer av hva det er som foregår.

Litt av grunnen til at lesningen går langsomt for min del, er at landskapet Haskell beskriver er ukjent. Jeg har aldri hatt gammel løvskog øst i Nord-Amerika som turterreng. Boka er heller ikke illustrert, så skal jeg ha fullt utbytte av lesningen må jeg søke opp bilder av mange av artene han forteller om. Kapitlene har dessuten form som korte skisser som er ganske løsrevne fra hverandre – hvert av dem bygger på notater fra ett besøk i skogen, og hva Haskell ser den dagen med lupe, kikkert eller nakne øyne. Et kryp som kravler over et vissent blad, en plante som spirer eller fugler som synger tretoppene i nærheten blir utgangspunktet for store sveip gjennom evolusjonshistorien, skogsøkologien, USAs historie og så videre. Etter å ha lest ett kapittel har man fått mer enn nok å tenke på. Boka egner seg altså godt for å leses stykkevis. Den inspirerer til å se naturen rundt seg med fornyet oppmerksomhet, og til å tenke over hva slags naturkraft vi mennesker skal velge å være, som Haskell uttrykker det. 

Jeg skulle ønske noen skrev slik om skogen hjemme.

---


Nathaniel Philbrick
In the Heart of the Sea. The Tragedy of the Whaleship Essex

Uhyggelig godt om hvalfangst, forlis og kannibalisme.

Denne boka forteller om de virkelige hendelsene for nesten 200 år siden som inspirerte Herman Melville til å skrive romanen Moby Dick. Hvalfangerskuta Essex ble virkelig rent i senk av en spermhval langt ute på Stillehavet. I åpningsscenen blir en av livbåtene fra Essex funnet av et annet skip. Ombord sitter to skjeggete, sterkt solbrente menn med ville blikk og knuger på hver sin samling av menneskeknokler... Boka forteller hva som skjedde før og etter forliset, og supplerer de historiske kildene med blant annet medisinsk forskning for å forklare hvordan sjømennene taklet tørsten og sulten mens de drev på Stillehavet. 

Nathaniel Philbricks bok forteller en hel del om amerikansk hvalfangst og om livet ombord i seilskipene og på land i hvalfangersamfunnet Nantucket. Men en stor del av boka handler om tiden mannskapet fra Essex tilbrakte i åpne livbåter etter at skipet gikk ned, og for min del gjorde denne delen aller sterkest inntrykk. Vel så mye som en bok om hvalfangst, er dette en bok om hva som skjer med mennesker som blir utsatt for ekstreme påkjenninger. 

In the Heart of the Sea kom ut i 2000, men jeg leste den i høst. Nå i desember kom en film som bygger på boka. Den har jeg ikke sett ennå. Men ut fra anmeldelsene ser det ut til at boka og filmen byr på temmelig forskjellige opplevelser. 

---

Helen Macdonald
H for hauk

Historiker Helen Macdonalds beretning om falkoneri, sorg og engelsk landskap og kultur har vakt oppsikt, og fått mange overstrømmende anmeldelser. Rosen er vel fortjent.

Det flotteste ved boka er nærskildringene av Mabel, hønsehauken som Macdonald temmet og lærte seg å jakte sammen med i tiden etter at faren hennes døde - haukens villskap, lekenhet og nysgjerrighet, og hvordan den unge rovfuglen viser interesse for alt fra papirkuler hun kaster til den til flyene på himmelen. Men dette er en veldig rik og allsidig bok som har mye på hjertet om blant annet kjærlighet og tap, mental helse, landskap, klasseforskjeller, historie og litteratur. 

Det var ikke fritt for at jeg hadde noen innvendinger mens jeg leste. For eksempel stusset jeg over Macdonalds diskusjon av etiske problemer ved falkonerisporten. Hun legger vekt på at blodtørsten man føler når man lever seg inn i fuglens nådeløse forfølgelse av byttet kan minne litt om menneskers grusomhet mot hverandre. Mer spesifikt har fascister og nazister vært begeistret for falkoneri, og brukt rovfuglene som symbol for den styrken og hensynsløsheten de mener trengs hos de som skal lede andre. De lange tradisjonene til sporten gjør den også egnet til nasjonalhistorisk mytedannelse. 

Macdonald virker bekymret for om dagens falke- og hauketrenere viderefører en slik arv. Men faren er vel ikke stor for at en så marginal aktivitet som falkoneri skal få særlige politiske ringvirkninger i vår tid. Da er sannsynligheten langt større for at virksomheten får konsekvenser for fugleartene som brukes. Hvis jeg skulle drevet jakt med hauker, falker, våker eller ørner ville min bekymring vært hvilke konsekvenser hobbyen har for bestandene av ville rovfugler.

Macdonald kjøpte Mabel av en mann hun møtte etter avtale i et øde havneområde, og skriver at omstendighetene rundt møtet fikk henne til å føle seg kriminell. Hauken kom fra en oppdretter og var vokst opp i fangenskap, får vi høre, og det var skjemaer inne i bildet. Det låter jo betryggende. Men hvilke forsikringer har egentlig entusiastene for at de ikke finansierer faunakriminalitet når de skaffer seg fugler? Det satt jeg og lurte på mens jeg leste. Kanskje har de dette på stell i Storbritannia, jeg vet ikke. Det er i hvert fall ingen tvil om at falkoneri er forbundet med en hel del dyresmugling og eggrøveri om vi ser verden under ett. 


Det var flere poenger i boka jeg fikk lyst til å protestere mot, eller i det minste diskutere med forfatteren. Men så lenge det skjer så mye fascinerende i teksten, gjør ikke det boka dårlig, langt i fra. Først og fremst er det et tegn på at H for hauk er usedvanlig interessant og engasjerende sakprosa. 

mandag 31. august 2015

Respons på Meisenes hemmelige liv

Siden Meisenes hemmelige liv kom ut i august har jeg fått mange hyggelige kommentarer (og hittil ingen av den andre sorten). Her er et utvalg:


I Bergens Tidende ble boka anmeldt av Gudmund Skjeldal. Veldig oppmuntrende lesning! Overskriften var ""Lågmælt, vakker song om små­fuglane våre" og boka fikk en femmer. 


Bokblogger Nora Nordskar Hoel skrev en lang og fin omtale. Jeg satte stor pris på den fordi det var tydelig at hun hadde lest grundig. Les omtalen på bloggen hennes, Kasiopeiiasbok.

Lokalavisen Akershus Amtstidende (Amta) skrev at "Andreas Tjernshaugen har skrevet en bok som formidler ekte naturglede og nysgjerrighet til nærmiljøet på en ny og forfriskende måte, som nok vil overraske både drevne, og trolig ikke minst nyfrelste fuglekikkere."

På Facebook-siden Hverdagslivet på Nøtterøy (som jeg anbefaler for alle som liker fine naturbilder og små naturbetraktninger) skrev Cathrine Palm Spange; "For oss fugleinteresserte og som gavetips; Har nå lest "Meisenes hemmelige liv" av Andreas Tjernshaugen, og anbefaler den på det varmeste for å få et gøyalt, lærerikt og ikke minst veldig hyggelig innblikk i meisenes liv". 

En veldig hyggelig overraskelse var mail fra en annen nesodding som skriver at Meisenes hemmelige liv vekket koselige minner fra en hobby han har hatt i 65 år. "Takk for en morsom og informativ bok om våre felles fugle-venner!" skriver Kåre Ulseth. Bildet nedenfor tok han hjemme på Nesodden i 1981. Den gangen fantes det ikke slike elektroniske kamerakasser som jeg skriver litt om i boka. Bildet er tatt i en fuglekasse montert på husveggen med glassvindu inn mot rommet. 10 av 12 meisunger i dette kullet vokste opp. 



Ellers har boka fått mange hyggelige anbefalinger på Twitter og Facebook, blant annet disse:






Du kan kikke på de første sidene av boka her, og kjøpe den for eksempel hos tanum.no eller Natur og frititd.






fredag 7. august 2015

Meisenes hemmelige liv - ta en sniktitt!

Nå kan du lese de første sidene av Meisenes hemmelige liv. Her.

Du kan kjøpe boka på nett for eksempel hos Ark eller Bokkilden. Den er på vei ut til bokhandler over hele landet, men hvis de ikke har den ennå kan du be dem bestille den til deg.


torsdag 6. august 2015

Ny bok!



Endelig har jeg fått det første eksemplaret av boka. Om noen få dager er den på plass i bokhandlene. Du kan bestille den nå i alle bokhandler, eller på nett f.eks. hos Bokkilden.

torsdag 23. april 2015

Anmeldelse av en tredel av en veldig god bok

Biologen David George Haskell skriver eksepsjonelt godt om naturen, med et ørlite stykke skogbunn i Tennessee som utsiktspunkt. 


David George Haskell,  2012
The Forest Unseen: A Year's Watch in Nature

Noen bøker roses som «umulig å legge fra seg». Med denne boka er det motsatt. Jeg nøyer meg med noen få sider av gangen, og lesingen går i rykk og napp. Boka skildrer en nordamerikansk skog gjennom et år, og hittil har jeg fått med meg kapitlene som dekker januar til april mens det har gått omtrent like lang tid i mitt eget liv. Likevel er det ingen tvil om at jeg kommer til å lese ut boka.

For som Haskell kan skrive! Jeg kan ikke huske å ha lest bedre naturskildringer enn dette. Her får en mengde naturvitenskapelige faktaopplysninger være med på å bygge opp poetiske naturskildringer og storslåtte, overraskende perspektiver på livet i skogen. Sammenvevingen av det hele til korte, innholdsrike kapitler er litt av en prestasjon, og språket er veldig mye vakrere enn man venter fra en som skriver om faget sitt. Forfatteren er høyst til stede i teksten, men han er ganske tilbakeholden med opplysninger om sine umiddelbare tanker, følelser og reaksjoner. I stedet er det presise, levende beskrivelser av hva han ser og hører som får dominere, sammen med biologens forklaringer av hva det er som foregår.

Litt av grunnen til at lesningen går langsomt for min del, er at landskapet Haskell beskriver er ukjent. Jeg har aldri hatt gammel løvskog øst i Nord-Amerika som turterreng. Boka er heller ikke illustrert, så skal jeg ha fullt utbytte av lesningen må jeg søke opp bilder av mange av artene han forteller om. Kapitlene har dessuten form som korte skisser som er ganske løsrevne fra hverandre – hvert av dem bygger på notater fra ett besøk i skogen, og hva Haskell ser den dagen med lupe, kikkert eller nakne øyne. Et kryp som kravler over et vissent blad, en plante som spirer eller fugler som synger tretoppene i nærheten blir utgangspunktet for store sveip gjennom evolusjonshistorien, skogsøkologien, USAs historie og så videre. Etter å ha lest ett kapittel har man fått mer enn nok å tenke på. Boka egner seg altså godt for å leses stykkevis.

Jeg skulle ønske noen skrev slik om skogen hjemme.








mandag 22. desember 2014

Pratsom papegøye

Bok: Irene M. Pepperberg (2008). Alex & Me.

Denne seks år gamle boka var en av de beste leseopplevelsene jeg hadde i 2014. Ikke fordi den er så fantastisk godt skrevet (det er den ikke), men fordi temaet den tar opp og hendelsene den beskriver er eksepsjonelt interessante.

Merkelig nok hadde jeg aldri hørt om gråpapegøyen Alex, den mest taleføre fuglen noensinne, før jeg snublet over noen henvisninger til den tidligere i år. Dyreadferd har alltid interessert meg, men det er først de siste årene jeg har begynt å lese systematisk om forskning på feltet. Arbeidet med Akvarieboka for barn satte meg på sporet.

Da papegøyen Alex døde i 2007, valgte ukeavisen The Economist for en gangs skyld å omtale en fugl i den ukentlige nekrologen over en kjent person. Mange store engelskspråklige medier som New York Times og Guardian dekket begivenheten. Papegøyen hadde blitt kjendis både på grunn av oppsiktsvekkende forskningsresultater om hans mentale evner, og på grunn av hans eget tv-tekke.

Her er noen filmklipp med den avdøde papegøyen.

Alex lærte å uttale og bruke mer enn hundre engelske ord av den amerikanske adferdsforskeren Irene M. Pepperberg og studentene hennes. De dokumenterte det mange papegøyeeiere lenge hadde hevdet – papegøyer kan ikke bare herme etter ordlyder, de kan også lære å bruke ordene til å kommunisere med mennesker.

Etter å ha lært seg å navngi gjenstander og materialer fortsatte Alex å avansere. Gråpapegøyens forståelse av mer abstrakte begreper fikk det virkelig til å svimle for folk som studerer dyrs mentale evner. Alex kunne svare riktig på hva som var forskjellen eller likheten mellom to gjenstander – om det var fargen, formen eller materialet. Altså kunne han ikke bare bruke ord som firkant (eller fire-hjørner, som var ordet han lærte) og grønn der de passet, han visste også at firkant er en type form, og at grønn er en type farge. Var det ingen forskjell på gjenstandene, lærte han etter hvert å svare «ingen». Alex lærte også å bruke tallord og tallsymboler opp til seks, og han kunne svare riktig på hva som var størst og minst. 

Ferdighetene til Alex var resultat av langvarig og intens trening. Gråpapegøyene lever i flere tiår, og er utpreget sosiale vesener som i fangenskap gjerne knytter seg tett til mennesker. Studiene av Alex ga viktig innsikt i hva slags mental kapasitet noen fugler har, og snudde om på mange etablerte oppfatninger. Med hjerne på størrelse med en valnøttkjerne presterte Alex på linje med sjimpanser eller barnehagebarn på en del tester.

Papegøyer lærer seg helst ord og andre lyder hvis de erfarer at de får noe igjen for det. Alex kunne gi uttrykk for at han ville ha en bestemt type mat. Han kunne be om vann å drikke eller en gjenstand han hadde lyst på, og han kunne si fra om at han ville tilbake til buret sitt når han var lei av treningen. Papegøyen gjorde oppfinnsomt bruk av mange av uttrykkene han lærte seg. Pepperbergs fortellinger om det uformelle samspillet med den ganske kantete personligheten Alex er både til å le av og til å undres over.

Boka, som kom ut året etter at Alex døde, henvender seg til et bredt publikum, og er lettlest. Den har to svake partier – begynnelsen og slutten. Det starter med en alt for omfattende gjengivelse av en mengde presseoppslag, brev og andre reaksjoner i forbindelse med vidunderpapegøyens død. Det blir en tålmodighetsprøve, selv om innholdet er slående nok. Fortellingen om Irene M. Pepperbergs liv og uvanlige karriere er derimot riktig interessant, synes jeg, selv tonen kanskje blir i overkant retthaversk noen steder. Det Pepperberg har å fortelle om Alex selv er av det mest merkverdige jeg har lest. En annen styrke ved boka er at dengjengir rivningene innenfor adferdsforskningen i tiden da Pepperberg først forsøkte å få aksept for funnene sine – kontroverser som stort sett handlet om helt andre slags dyr enn papegøyer, men som slo an tonen for hvordan resultatene fra Alex-studiene ble mottatt. Derimot ble jeg litt skuffet over de avsluttende refleksjonene fra forfatteren. Forsøket på å sette resultatene inn i en større kulturell sammenheng er ikke spesielt vellykket. Diskusjonen om dyrevelferd og bruk av dyr i forskning er skuffende knapp i en bok som gir så mye å tygge på når det gjelder nettopp de spørsmålene. Men det er ikke så farlig om det skorter litt på avslutningen. Historien boka forteller, og forskningsresultatene den formidler, gir usedvanlig mye mat for tankene, selv om man må trekke noen av konklusjonene selv.

mandag 7. juli 2014

Fjærlig talt

  
Noah Strycker
The Thing with Feathers: The Suprising Lives of Birds and What They Reveal about Being Human.
Riverhead Books, 2014.

En super samling sanne fortellinger om fugler og om hvordan de ligner på og er forskjellige fra oss selv. 

Forfatteren har erfaring fra feltarbeid og fugekikking over hele planeten, og tar leseren med til fremmede fugler som albatross, kolibri og pingvin – og gamle kjenninger som burhøns og stær. Hvert kapittel har en fugleart som hovedperson og tar opp ett utvalgt tema. 

Strycker utforsker fuglene med mennesket som målestokk og spør om de kjenner frykt og kjærlighet og hvor god hukommelsen deres er. Men han undersøker også fuglenes unike egenskapene som den magnetiske orienteringssansen og stærens evne til å manøvrere kollektivt i de utroligste formasjoner.

Dessuten er det mye å lese her om hvordan folk har forholdt seg til fuglene, for eksempel får vi vite at brevduer hadde militær betydning så sent som under Andre verdenskrig (i følge boka brukte britiske styrker en kvart million brevduer i løpet krigen!). En favoritt for min del var historien om hvordan stærenes flokkmanøvre ble analysert ved hjelp av de samme dataprogrammene som gjorde det mulig å lage dataanimasjoner av flokker og svermer til kinofilmer. 

Boka er en samling ganske vilkårlig utvalgte smakebiter, og hvert kapittel kan leses uavhengig av de andre. Ingen ideer behandles utfyllende og iblant avslører forfatteren at han heller ikke har tenkt helt gjennom alt han tar opp. Men det mange gode historier her, mye å tenke på, og det er fint å se at forfatteren virker nøye med fakta og forskningsresultater, men likevel ikke er redd for å spekulere om de spørsmålene forskningen ikke har svar på.  

En påstand stusset jeg over, forresten: Strycker skriver at fuglene ikke er interessert i oss mennesker bortsett fra at vi utløser den grunnleggende frykten for predatorer. Det er jo sant for mange fugler, men det avslører vel også at det han selv gjør utendørs stort sett er å kikke på fuglene. Og fuglene er ikke spesielt interessert i å bli sett på av folk. Hvis man gjør noe mer interessant, dukker det fort opp fugler som lurer på hva de kan få ut av oss: Kråkene som overvåker grillingen i håp om å stjele en pølse, rødstrupen som vet at insektene snart blir tilgjengelige når jeg klipper gresset, og sildemåkene som lurer på om hobbyfiskerne kanskje har oppdaget hvor fiskestimen er.