onsdag 15. august 2012

Ukas dyr: Gjøkhumle

Rettelse: Jeg trodde denne humla fra hagen vår var en veldig sjelden kløverhumle, og skrev her om dagen at jeg hadde fått det bekreftet ut fra bildene. Nå er dyret undersøkt nærmere av folk som har greie på humler, og det viser seg at det er snakk om en hann av åkergjøkhumle med litt uvanlige fargetegninger. Den sikreste metoden for å artsbestemme hannhumler er visst å se på kjønnsorganene deres i mikroskop!

Åkergjøkhumle er ikke spesielt sjelden. Men gjøkhumlene er litt fascinerende. De formerer seg ved å legge eggene sine i andre humlers reir, omtrent som gjøken gjør med andre fugler. Det finnes flere gjøkhumlearter, og hver av dem er spesialist i å utnytte én annen humleart.  
Foto: Andreas Tjernshaugen
I hagen vår kryr det av mange slags humler, både gjøker og ikke-gjøker! De setter tydeligvis pris på at vi er litt trege med gressklipperen så kløveren får en sjanse til å blomstre, og at vi har masse bergmynte som også har godt med nektar å tilby insektene. I sommer har jeg og ungene forsøkt å identifisere humleartene ved hjelp av denne fine humleplakaten som vi har skrevet ut. Det er ikke så lett, men man blir i hvert fall oppmerksom på hvor mange forskjellige humlearter det er som surrer omkring.

Foto: Andreas Tjernshaugen ©

Foto: Andreas Tjernshaugen ©

PS. Trikset for å få fine bilder av insekter og eddekopper er forresten å fange dem i en boks eller noe sånt, som du putter i kjøleskapet i noen minutter! De dør ikke, men blir veldig trege. Når du plasserer dyret tilbake der du fant det, blir det sittende stille en stund før det kvikner til.

torsdag 2. august 2012

Ukas dyr: Sverddrager


Her om dagen fant jeg bilde av en fisk jeg selv har i akvarium, i en av bøkene til Charles Darwin.

Figur fra den første danske utgaven ”Menneskets avstamning og Parringsvalget”, utgitt i 1875. Reproduced with permission from John van Wyhe ed. 2002-. The Complete Work of Charles Darwin Online.
Det er ikke noe særlig godt bilde, antakelig fordi tresnittet ble laget ut fra døde museumseksemplarer (jeg tror ikke det hadde kommet levende sverddragere til Europa på 1870-tallet). Likevel synes jeg det var litt morsomt å se hva selveste Darwin skrev om disse fiskene som jeg selv ble kjent med allerede som akvarieinteressert gutt på 1980-tallet.

Sverddrageren har navnet sitt etter den lange utveksten – sverdet – på hannenes halefinne. Det var dette sverdet som interesserte Darwin: Hos Hannen (…) er den nederste Rand af Gatfinnen udviklet til en lang Traaddannelse, der, som Dr. Günther meddeler mig, er stribet med straalende Farver. I denne Traaddannelse er der ingen Muskler, og den kan aabenbart ikke være Fisken til nogen direkte Nytte.

Dette skrev han i boka The descent of man, and selection in relation to sex fra 1871 (sitat fra den danske utgaven fra 1875). Boka bygget videre på den enda mer berømte Artenes opprinnelse fra 1859. Descent of man… er vel mest kjent for at Darwin her argumenterer inngående for at mennesket stammer fra apene. Men det var i den samme boka han lanserte den viktige ideen om seksuell seleksjon: At noen egenskaper hos dyr skyldes at de øker sjansene til å få parret seg, for eksempel ved at de imponerer en potensiell make eller skremmer bort rivaler. Det forklarer flotte, men upraktiske anordninger som påfuglens hale – og sverddragerens.


Sverddragerne mine stammer fra Oaxaca i Mexico.
Foto: Andreas Tjernshaugen

Nyere forskning bekrefter at sverddragerhannene har sverd fordi hunnene foretrekker det. Sverdet er såpass upraktisk at sverddragere som lever sammen med farlige rovfisker ikke kan koste på seg alt for store sverd (de med lengst sverd blir spist opp…). På tryggere steder utvikler hannene større haleprakt sammenlignet med kroppslengden.

De røde sverddragerne du kan kjøpe i en hvilken som helst dyrebutikk er en fremavlet variant. Fargene på disse fiskene avspeiler hva folk foretrekker. Ville sverddragere, derimot, er grønnlige med forskjellige fargetegninger, og hannenes sverd er pyntet med svarte og gule striper. Fargene er et kompromiss mellom behovet for kamuflasje, og behovet for å bruke tydelige fargetegninger til å signalisere til andre sverddragere at de er sunne og sterke individer som er verdt å parre seg med.

Mine egne sverddragere (de på bildet) stammer fra fisker som ble fanget i delstaten Oaxaca i Mexico for ti år siden. Avkommet har siden blitt spredd blant interesserte akvarister i flere land. De har fortsatt tilnærmet samme fargetegninger som de ville fiskene.

Uansett fargevariant er sverddragere fine akvariefisker (les mer på det utmerkede nettstedet Akvaforum). De er flotte å se på, og de formerer seg villig i akvarier. Ungene fødes levende, og kan ta vare på seg selv fra begynnelsen. Hannenes evige tilnærmelser til de som regel mer avmålte hunnene, skaper liv og bevegelse i akvariet (et fast glansnummer er å svømme baklengs!).

Da er du også vitne til et skuespill som har interessert biologer lenge og som fortsatt gjør det. Den amerikanske fiskeforskeren Eugenie Clark skrev i memoarboka Dame med spyd (som kom ut på norsk i 1957, og som jeg leste med stor glede en gang på 80-tallet) om sin forskning på parringen hos sverddragere og deres slektninger:

”Hva er det du driver med? En Kinsey-rapport om fisk” spurte mine venner meg.

Allerede på 1920-tallet viste det seg forøvrig at hybrider (krysninger) mellom sverddragere (Xiphophorus helleri) og enkelte varianter av den nære slektningen platy (Xiphophorus maculatus) var disponert for kreftsvulster som ligner hudkreft hos mennesker. Derfor brukes disse fiskene også i forskning på hudkreft. Du kan lese mer om denne forskningen (og om fiskene) hos Xiphophorus Genetic Stock Center.

Sverddrager betyr forresten en som drar sverd. Navnet har ikke noe med drager å gjøre!