Overdreven markedstro

Den som regel reflekterte kommentatoren Frank Rossavik i BT har latt seg besnære av markedets muligheter og næringslivets egeninnsats i kampen mot klimaendringene. Han skriver at "politiske prosesser er langsomme og usikre - og politikernes rekkevidde begrenset. Derimot er det ingen grenser for verken fart, effektivitet eller rekkevidde hvis sjefene for verdens avanserte selskap øyner profitt". Rossavik har rett i at markedet kan bidra. Men dessverre snur han situasjonen på hodet: "For markedsaktørene handler det ikke bare om å sno seg unna avgifter og andre restriksjoner. Den slags setter prosesser i gang. Mest interessant er den neste fasen, når bedriftene opptrer miljøvennlig frivillig for å bedre sitt omdømme - og for å tjene penger på det. Den fasen kan redde kloden." En mer edruelig analyse av potensialet for frivillig miljøinnsats fra næringslivet - som i Berkeley-professor David Vogel's utmerkede bok "The Market for Virtue" - tilsier at frivillig innsats for miljøet av hensyn til omdømmet får oss et lite stykke, men ikke lenger. Markedet for gode gjerninger finnes, men det er ikke så veldig stort. Skal vi løse et så stort problem som klimaendringene, er det politiske bestemte reguleringer - avgifter og andre restriksjoner, altså - som er veien å gå. Det er de som for alvor loser markedets og næringslivets kreativitet i riktig retning - mot løsninger som monner, ikke bare fasadepynt. Langsomme og usikre er de politiske prosessene. Men uunnværlige.