Aper, hjerner og nederlendere

To ferske bøker om biologi og mennesker.

De siste ukene har jeg lest to sakprosabøker skrevet av nederlendere. Begge forfatterne er menn født på 1940-tallet, begge er berømte forskere som er opptatt av det biologiske grunnlaget for menneskers adferd, og begge har et humanistisk og ateistisk livssyn. Begge har dessuten mye på hjertet om hva slags vesen mennesket egentlig er, og hvordan vi bør innrette oss. Den ene fordi han har brukt livet til å forsket på hjernen vår. Den andre fordi han har studert slektningene våre - menneskeapene. For å røpe konklusjonen med en gang, så likte jeg apeboka vesentlig bedre enn hjerneboka. 

Dick Swaab er en nederlandsk lege og nevrobiolog, og grunnlegger av en hjernebank som sikrer ferske hjerner fra nylig avdøde donorer (som har samtykket) til forskning. Boka We Are Our Brains kom først ut på nederlandsk og gjorde stor lykke på hjemmebane før den ble oversatt til engelsk. Undertittelen er From the Womb to Alzheimer's. Deler av boka både fascinerte og rørte meg, for eksempel beskrivelsen av samspillet mellom morens og barnets hjerne i forbindelse med fødsel. Det er hjernen til det ferdig utviklede fosteret som sender signalene som setter fødselen i sving, skriver Swaab, og en vanskelig fødsel kan iblant være det første tegnet på at det har oppstått problemer med hjernens utvikling under svangerskapet, problemer som gjerne kommer til syne igjen mye senere i livet. Boka gir et fint overblikk over hjernens oppbygning og funksjon for oss som mangler den oversikten fra før, gjennom en kombinasjon av eksempler, forklaring og små anekdoter som hele veien viser til enkle skisser av hjernen fra alle tenkelige vinkler og snittet opp på kryss og tvers. Den tar opp interessante spørsmål som (blant mye annet) årsakene til homofili og transseksualitet, hvordan vi påvirkes av rusmidler, og utsiktene til å erstatte tapt hjernevev eller å lage proteser som sender signalene fra kameraer direkte inn til synsnerven. Swaab mener man kan finne forklaringen på det meste som skjer med mennesker ved å studere hjernene deres. 

Det store problemet med boka er at det er vanskelig for leseren å vite når Swaab presenterer noenlunde sikre konklusjoner som de fleste fagkollegaene hans vil være enige i, og når han holder skråsikker enetale om sine egne favoritteorier. Man blir mistenksom når hjernelegen bombastisk (og for egen regning) slår fast at det ikke er det minste sunt å drive fysisk trening (hjernetrim, derimot...). Swaab har en heller sleivete stil og bryr seg ikke om å gi kildehenvisninger. Han drøfter sjelden andres motforestillinger annet enn for å gjøre narr av dem. Man får fornemmelsen av en mann som synes han har hørt nok tøv her i livet, og som tillater seg å lukke ørene når det passer. Swaab kan være morsom av og til, men han leverer litt for mange historier hvor hans egen replikk er punchlinen. Boka bærer også tydelig preg av opprinnelsen som en serie bidrag til en fast avisspalte - det hele er noe springende. En side ved boka som gjør den klart mer lesverdig er at den er et innlegg i nederlandsk samfunnsdebatt, hvor landets spesielle eutanasi-lovgivning danner utgangspunkt (Swaab vil utvide adgangen til eutanasi ytterligere). På den annen side argumenterer Swaab kraftfullt for at cannabis er langt farligere enn hans generasjon har vært vant til å anta - også her er det interessant hvordan den nederlandske lovgivningen danner en annen ramme for diskusjonen enn vår hjemlige og den engelskspråklige offentligheten mange av oss også følger litt med i. Vi har helt klart godt av å lese sakprosa som ikke er skrevet for et norsk, britisk eller amerikansk publikum. 

Primatologen Frans de Waal har tilbrakt det meste av sitt yrkesaktive liv i USA, og skriver på engelsk. Han har gitt ut en rekke bøker om våre to nærmeste slektninger, sjimpansen og bonoboen (aka dvergsjimpansen), med paralleller til menneskesamfunnet. Mens sjimpansen er et voldelig og patriarkalsk dyr, er bonoboen mer av en hippie-ape som lever etter slagordet "make love, not war" og bruker sex på kryss og tvers som konfliktdempende middel. Koalisjoner av hunner har stor makt i bonobo-samfunnet. Vi er like nær beslektet med begge artene (deres forfedre skilte lag med hverandre etter at de hadde skilt lag med våre). de Waals beskrivelser av apesamfunnene er av det mest interessante jeg har lest på lenge. Framstillingen av funnene fra eget forskningsfelt er både mer konsis, mer sammenhengende og mer overbevisende argumentert enn det man finnes hos Swaab. 

de Waals viktigste anliggende i denne boka er at apene lærer oss at empati er en del av menneskets natur, siden empatien setter sterkt preg på adferden også hos våre nærmeste slektninger og kan spores til strukturer i hjernen både hos aper og mennesker som er bygget for innlevelse. Apene har sterke sosiale instinkter og tilløp til ansvar for fellesskapet, selv om vi mennesker har tatt samfunnsbyggingen (og, tross alt, moralen) til helt andre nivåer. Disse observasjonene bruker han til å argumentere for at vi mennesker er født med moralske impulser som danner grunnlaget for samfunnets moral, altså stikk motsatt av en modell som ser for seg at vi er født umoralske og lærer å tøyle de egoistiske instinktene gjennom sosialisering. de Waals eget moralsyn svarer til hans oppfatning av hvor moralen kommer fra - han er mistenksom overfor en rendyrket universalisme og utilitarisme, og mener sterk lojalitet til egen familie, gruppe, nasjon og så videre er både moralsk riktig og et nødvendig ankerfeste for vår tilhørighet i videre moralske fellesskap. de Waals syn på moralens grunnlag og innhold er på ingen måte uproblematisk, men det er et riktig interessant utgangspunkt for diskusjon.

Jeg har ikke lest de andre bøkene til de Waal (men fikk lyst til å gjøre det), men forstår at både sjimpansesamfunnet, bonobo-samfunnet og argumentene rundt empati og moral har vært behandlet i tidligere utgivelser. Som tittelen The Bonobo and the Atheist antyder er religion et viktig tema i den nyeste utgivelsen. Jeg synes i grunnen apeforskeren skriver interessant og engasjerende om dette også, selv om argumentene ikke alltid er helt forløste og det kan være tilløp til selvmotsigelser. 

de Waal knytter det pessismistiske synet på menneskets natur som han vil til livs til den kristne tanken om arvesynden. Han mener religionens betydning for moralen har kommet til ganske sent i menneskehetens utvikling, og etterlater ingen tvil om at han selv er uten gudstro og foretrekker et ikke-religiøst verdensbilde. Men samtidig maner han sine ateistiske trosfeller til romslighet overfor religion, et fenomen som er så universelt blant mennesker at det ikke er urimelig å anta at vi har en medfødt tilbøyelighet til å være religiøse. Det er ingen grunn til å ta slik på vei for fraværet av noe (gud), sier han med adresse til folk som Richard Dawkins. Og selv om religion gir liten mening for noen av oss - er det så sikkert at alle andre vil klare seg - og få det bedre - uten religiøs tro?

Selv om de Waal har gjort amerikaner av seg kretser han i The Bonobo and the Atheist mye rundt fødebyen Den Bosch og byens store sønn, maleren Hieronymus Bosch. de Waal forklarer sin avslappede holdning til religion med at han kommer fra den sørlige, katolske delen av Nederland hvor den religløse tradisjonen har gitt større rom for nytelse og livsutfoldelse. Jevnaldrende fra det kalvinistiske nord har vokst opp med en helt annen religiøsitet, og har gjort opprør mot pietismen med en helt annen lidenskap, hevder de Waal. Jeg kjenner ikke nederlandsk kultur så godt, men antar Dick Swaab, som fnyser høylytt når han kommer inn på religion og er optatt av å gi nevrologiske forklaringer på de religiøse erfaringene til profeter og helgener, må være et typiske eksempel på den mer innbitte antireligiøse innstillingen de Waal undrer seg over hos sine landsmenn fra nord.